Jeg hadde akkurat sluttet en kontorjobb og var i full gang med arrangeringen av en festival.. selv om dette høres ut som en kul tilværelse (og det var jo stort sett det) så var det noe inni meg som sa; "det er noe feil med alt dette"
Jeg følte meg begrenset, at jeg ikke hadde mulighet til å gjøre nøyaktig som jeg ville.. .. jeg ville ut av systemet!!
Jeg sendte derfor dette brevet via mail til statsministerens kontor den 2 Mai 2010.
Jeg vet det er en del skrivefeil i henvendelsen, har redigert noe for syns skyld.
Mailen er skrevet i en mer eller mindre oppgitt tilstand, for snart et år siden, kun med mål om å bli forstått. Ikke for å bestå noen Norsk test. Det var heller ikke i tankene å legge dette ut offentlig når jeg sendte første henvendelsen.
Så håper dere kan ta det for hva det er, dette burde uansett ikke farge svaret til en politiker imo.
Men vi starter med første del av korrespondansen.
Jeg vil tilslutt i dette innlegget si at om jeg nå skulle "få lov" å melde meg ut, så ville jeg gjort det, og jeg vet at flere ville blitt med meg da dette ville vært en døråpner for alle som ønsket å gjøre det samme.
Samtidig så tror jeg vi alle vet hva svaret ble, noe som også var det jeg forventet, og som også er litt av poenget med hele dette prosjektet.
Men det er mer intressant hvordan svaret fra Jensern ble formulert, og hvorvidt det kan ansees som et svar. Følge med, om noen dager legger jeg ut Statsministerens respons. Denne responsen er og litt interresant for de som er opptatt av Datalagringsdirektivet (DLD) som planlegges innført i Norge.
